Rask Opera

Det var en mørk kveld med dårlig belysning fra stjernehimmelen som man egentlig ikke kunne se. Fra skyene høyt i stratosfæren kom det snø sakte men usikkert mot bakke eller hav. Den la seg litt på bakken som en glatt og irriterende hinne som gjorde at hvert fottrinn slapset seg gjennom gatene.

Menn iført dress og kvinner iført kjole stormet avgårde i store og små sko for å rekke Operaen, for i dag var det nemlig Opera på “g” i denne lille, slapsete, dårlig belyste byen.

“Akk, som eg hatar slapseschnau!” ropte en nynorsk tysker. Han var brei om skuldrene og hadde et lite og koselig hode.

“Snøen er da fin den. Det er LIVET som er ille!” sukket en annen som elget seg fremover i slapsesnøens depressive vibber. Fra Operahuset kom det lyd. Massevis av lyd. Men det var ingen feit dame som sang, for det hadde ikke begynt enda. Nå sang en meget spinkel jomfrugutt.

“Ah, jomfrugutens lune sang,” sa en ung og visuelt artistisk kvinne som antageligvis eide et kunstgalleri i byens hippe sentrum. Hun strakte ut armen sin og lagde en “neu art” bevegelse som mange ikke-vitere innenfor kunstverden ble meget fascinert av. Oi, tenkte de. Oi oi. Jøsses. Hun der kan å være kunstnerisk. Men det synes ikke lederen i Galleri A! Han gryntet og snudde hodet i en dramatisk nittigradersvinkel vekk fra denne forferdelige “neu art” håndbevegelsen.

“Pah-teh-tisk,” hvisket han til sin gode partner i både kjærlighet og arbeid, som var meget enig. Han visste ikke bedre, så han ville nikket uansett.

Snøen stoppet, og med den stoppet også alle som var ute og gikk mot Operahuset. De så opp, fordi det er det man gjør hvis man merker at noe mangler visstnok, og alle jublet. Hurra! Det snør ikke! Hurra!

“En suksess!” ropte en mann uten å vite hva som var en suksess. “Fabelaktig! ropte en feit dame. Og så begynte hun å synge, og da var Operaen slutt.

Advertisement